Det andre albumet på godt under et år fra Nathan Williams, og hans første på Fat Possum, synes som den perfekte soniske oppsummeringen av hverdagen til en matlei 22-årig skate kid i solfylte San Diego. Kritikerne ynder å sammenlikne ham med vestkystkollegaene i No Age, noe som i og for seg er forståelig - all den tid det i begge tilfeller er snakk om enkle, geniale poplåter pakket inn tjukk gitarstøy. Wavvves er allikevel en god del mer innadvendt og klaustrofobisk, til tross for at man formelig kjenner sola mot ansiktet gjennom alle de 16 låtene her. Inspirasjonen kommer fra kjedsomhet, ensomhet og (et antakeligvis ubeskjedent) marijuanaforbruk, men stoner-rock er dette så definitivt ikke. Med trommesett, gitar, skarp meloditeft og masse, masse fuzz får Williams utløp for nesten barnlig frustrasjon: Platas beste og mest fengende låt er "So Bored", med sine lyse "aaa-aaah"-koringer og et refreng som ganske enkelt består av frasen "I'm so booooored". Popmusikk med gitarvreng kan i 2009 på ingen måte betegnes som noen musikalsk nyvinning, men albumet er representativt for en spennende videreutvikling av sjangeren. Ikke fullt så umiddelbart som enkelte vil ha det til, men så absolutt verdt innsatsen.